Takk for meg!

Da er det første skoleåret snart omme. Bloggen har vært gjennom ni refleksjonsinnlegg og to innlegg om mine kommende mål. Tenk så fort tiden har gått! Da jeg fikk vite at blogging skulle bli en eksamensform, ble jeg helt i ekstase – men det viste seg å være lettere sagt enn gjort. Oppgavene har krevd mye og det har også vært vanskelig å være kort og konkret, men samtidig reflektert.

De målene jeg satt fra første blogginnlegg har jeg forsåvidt holdt. Jeg prøvde å skrive innlegg jevnlig, men det endte ofte med at jeg lå litt bak. Ellers føler jeg bloggen har hjulpet veldig med å holde meg oppdatert og reflektere over viktige tema. Jeg har alltid tenkt at det å skrive refleksjon på forskjellige ting har vært lett, men det viste seg å være ganske vanskelig til tider. Det har vært interessant og utfordrende å drøfte forskjellige tema.

Det har også vært veldig spennende å lese og kommentere medstudenters arbeid. Det at vi har gitt hverandre ros og konstruktiv kritikk, synes jeg har vært veldig viktig. Jeg har lært mye av kommentarer jeg har fått, og innlegg som jeg har kommentert.

Refleksjonsbloggen har vært gjennom mye forskjellig, og disse oppgavene har vært aktuelle og interessante. Sosiale medier har vært mye i fokus, og har gjort meg over gjennomsnittet interessert i akkurat dette.

Jeg håper jeg kommer inn på bachelor programmet til høsten, slik at jeg kan fortsette å lære, og at min skolehverdag blir like spennende og interessant.
Takk for meg, GOD SOMMERFERIE 🙂

Merket med

Terrorfri nettside.. ?

I forbindelse med rettsaken mot ABB, har Dagbladet lansert en terrorfri nettside, men hva skjer når nettets mulighet for brukerkontroll kommer i konflikt med anerkjente nyhetskriterier og journalistikkens grunnleggende samfunnsoppdrag?

Hele verden kan følge med på den omfattende rettsaken som startet mandag 16 april 2012. Det blir lagt ut referat ord for ord, og man kan følge dette «live» på forskjellige nettsider og tv. Selv om dette er en veldig følelsesladd rettsak, er det også et av landets største rettsoppgjør, og mediene har abeidet hardt for å vise det norske folk en åpenhet i saken.Journalister har vært til stede i rettsalen, og som sagt, skrevet «live» hva som foregår og hva som har blitt sagt.

I følge en fersk måling skal to av tre nordmenn vær lei av journalistikk omkring 22 juli. Det er en stor påkjenning for mange, og en del vil nok helst ikke lese om ABB. Dagbladet lanserte derfor en «terrorfri nettside» som et alternativ, og kritikken har det ikke vært mangel på.

Sjefredaktør Torry Pedersen i VG sa følgende om knappen: – Jeg har sympati for forsøket på å utvikle mulighetene digitale medier gir for å la leserne «skreddersy» stoffet. Men akkurat denne saken reiser også noen prinsipielle motargumenter. Mediene har arbeidet hardt for åpenhet om saken. Det er jo det viktigste rettsoppgjøret siden krigen, sier Pedersen. (Journalisten.no 2012)

Forsker Rune Krumsvik ved Universitet i Bergen er en av tilhengerne som stiller seg positiv til ideen: “Ideen bak er at folk kan velge selv hva de vil lese. Sånn sett så er det en veldig god ide. Det at leserne kan velge selv er et sentralt poeng i web 2.0 og web 3.0. Og særlig i følsomme temaer, så kan det være en god ide”

Både Pedersen og Krumsvik kommer med gode poeng, men det er vanskelig å finne ut av hva som er rett og galt. Journalistikken er til for å informere og opplyse, og ettersom den «terrorfrie nettsiden» har valgt å fjerne alt som har med dette å gjøre, er det vanskelig å ha en brukerkontroll som tilsier at brukerne blir informert.

Denne saken er rett og slett vanskelig å finne noe svar på. Hva er rett og hva er galt?

Teknologisk utvikling – alt smelter sammen.

Jeg har lest en artikkel i LA Times der de melder at spillkonsollen Microsoft Xbox360 nå brukes mer til å se film, høre musikk etc enn til spilling.. Det at en spillkonsoll har fått en slik enorm utvikling i markedet, kom ikke som et sjokk. Teknologien utvikler seg stadig, og nå er ikke spillkonsollen bare for å spille på. I denne sammenhengen kan man bruke begrepet konvergens. Konvergens handler om hvordan ting «smelter sammen». For 20 år siden hadde hvert media sine egne bruksområder, men i dag finnes konvergens overalt. Facebook er et godt eksempel på konvergens på nettet. I dag kan man laste opp bilder og video når og hvor som helst via mobiltelefonen, og chatte direkte med kontakter som er pålogget. Mobiltelefonen er også et godt eksempel på konvergens.Den brukes ikke bare til å ringe og sende meldinger lenger. I dag bruker vi den til å ta bilder, høre musikk, surfe på internett osv.

Sosiale medier har også hatt en enorm framvekst. Facebook og Twitter er relativt «nye» medier som på rekordtid har vokst til et nettverk med flere hundre millioner medlemmer. Blogging har også blitt et populært tidsfordriv på internett. Hvordan skal utviklingen videre gå? Jeg skrev om gamification ,  dette et godt eksempel på den teknologiske utviklingen.

Slik som Kony 2012 , har teknologien til sosiale medier vært en stor del av deres kampanje for å fremme deres budskap. Sosiale medier er kommet for å bli , og det er viktig for bedrifter å holde takt med det som skjer på den teknologiske fronten for å modernisere budskap og bedriften.

Jeg synes det er spennende å følge med på den teknologiske utviklingen, og gleder meg til hva fremtiden har å tilby!

Merket med , , ,

Kony 2012 – suksess med sosiale medier

For noen uker siden skrev jeg om KONY 2012. Du kan lese det lille jeg skrev her.  Det er ikke å legge skjul på at dette har blitt en megasuksess. Har du ikke sett filmen, bør du se den nå:

Aktivistgruppen Invisible Children står bak filmen. Deres formål er å ta for seg gruppen LRA og få lederen deres Joseph Kony, arrestert. Kony har kidnappet over 30.000 barn i Uganda de siste 20 årene, og tvunget dem til å være barnesoldater.

Da Invisible Children la ut Kony – filmen, ble det en utrolig suksess. Ikke har de bare fått fremmet poenget sitt, men dokumentaren har blitt verdenskjent. Filmen oppfordret oss til å delta i en aksjon som skal holdes natt til 20 april. Folk har da blitt bedt om å henge opp Kony-plakater for å fremme budskapet til Invisible Children. Filmen som du ser i dette innlegget har blitt en braksuksess, og har fått en vanvittig oppmerksomhet. Virkemidlene i filmen spiller på følelsesregisteret hos oss, og oppnår en enorm reaksjon fra folk verden over. Videoen inneholder både etos, logos og patos. Vi føler filmen appelerer til oss og at vi må gjøre noe med dette budskapet.

Når det gjelder hvor utbredt dokumentaren ble på Facebook, ser man at sosiale medier hjelper i den grad at man blir informert. Men kan vi vise at vi bryr oss ved hjelp av et Facebook – like ?

Invisible Children har også lansert en ny Kony film, Kony 2012 part 2. Den kan du se her :

Organisasjonens suksess har også fått en del kritikk. Jason Russell som er mannen bak Kony 2012, ble pågrepet i mars av politiet. Vitner hevder de hadde sett ham onanere og oppføre seg på offentlig sted i byen, melder NBC San Diego .Organisasjonen har også blitt anklaget for å bruke mesteparten av inntektene til filmproduksjon, lønninger og andre ting. Svaret om kritikken rundt Invisible children kan leses her

Når det gjelder mine meninger , skal jeg ikke uttale meg om det er etisk riktig eller feil å fremme en dokumentar på den måten som har blitt gjort. Men jeg legger ikke skjul på at Kony 2012 er et viktig prosjekt.

Er sosiale medier tidstyv eller verdiskaper?

Aftenposten skrev 7.februar 2012 om en undersøkelse der Chicago University viser til hvordan sosiale medier endrer våre liv. Det er ikke umulig å tenke seg til at sosiale medier er avhengighetskapende. Man blir fanget i en verden der man blir opptatt av å holde seg oppdatert døgnet rundt.

Hvis jeg tar meg selv som et eksempel, må jeg si at jeg er ekstremt avhengig av sosiale medier, og tilgangen til det. Jeg er inne på Facebook og Twitter mange ganger til dagen. Rundt eksamenstiden laget jeg en avtale med meg selv om å stenge Facebook profilen min. Avtalen var at forholdet mellom meg og Facebook skulle avbrytes i en uke. Folk rundt meg ble bekymret og jeg ble oppringt av både venner og foreldre som spurte om noe var galt (og dette var etter noen timer). Jeg og Facebook ble derfor gjenforent etter en dag. EN DAG.

Joachim Westher Andersen har skrevet en kommentar i na24.no om de usosiale mediene. Han brukte ca 40 timer i uken på sosiale medier, og tenkte han skulle ta en liten ferie fra akkurat dette. Eksperimentet gikk ut på å være fri fra Twitter og Facebook i syv dager. Dette var akkurat det jeg også prøvde meg på..

Slik Aftenposten formidlet den 7.februar , lurte Westher Andersen om det lå en sannhet i at det er vanskeligere å motstå sosiale medier enn røyk, alkohol og sex. Det var rett før han sprakk den første dagen, da han begynte å slå inn bokstaven F på i adressefeltet på nettleseren. Kollegaen måtte slette både Facebook og Twitter på Iphonen. Han følte seg som en rusmisbruker som hadde gått på en smell. Han skriver videre at han observerte folk rundt seg, og i flerfoldige settinger satt voksne mennesker med nesen langt oppi iPhonen mens de var sammen. Han opplevde dette som veldig forstyrrende. Jeg opplever dette daglig, og jeg er en av dem som spiller, leser nyheter og sjekker Facebook og Twitter uansett hvor jeg er – med unntak av middagsbordet.

Når det gjelder nytteverdien av min og andres bruk av sosiale medier, blir man mer kreative og engasjert i samfunnet. Jeg kom over en artikkel som bør leses HER.Denne gir et innblikk i akkurat dette.

Jeg mener at sosiale medier er både en tidstyv, men også en verdiskaper. Sosiale medier gjør oss informasjonsrike, engasjerte og påvirket. Det gir oss en rett til å yte våre meninger over nett og være med på debatter. Nytteverdien i sosiale medier er stor. Veldig stor. Ikke bare for enkeltindivider, men også for bedrifter. Sosiale medier trengs i vårt samfunn.

Merket med , ,

Gamification

Hva er Gamification?

Gamification går ut på å putte spilleelementer inn i våre daglige gjøremål for å tiltrekke seg kunder, og blir brukt som et verktøy i bedriftenes markedsføringsstrategi. 
Gamification handler om å vende om metoder fra spilldesign til områder som ikke har noe med spill å gjøre. Det blir ofte eksperimentert med og har vist mange positive egenskaper. Hvis vi ser hva Thomas Skavhellen har skrevet om her , ser vi at Stockholm har i en liten periode testet ut ett lotteri, hvor alle som holder seg til fartsgrensen er med i trekningen om pengepremier. Pengene kom fra de som ble bøtelagt hvis de hadde kjørt over fartsgrensen. Eksperimentet varte i tre dager, og gjennomsnittshastigheten sank til på 25 km/t. Det ble et spill som gjorde at man kunne vinne penger – og greide å endre folks handlinger og adferd i trafikken. Vi ser med dette eksempelet at gamification kan skape et behov for å oppnå noe, man bringer frem konkurranseinstinktet i folk.

Et annet morsom eksempel er også fra Stockholm, der de testet om trappene kom til å bli mer brukt enn rulletrappene. De installerte pianolyder i alle trappetrinnene, slik at det ble et «piano» med lyd


I videoen ser vi at de fleste velger trappene, mennesker vil ha det gøy. 66% flere velgte å bruke trappene fremfor rulletrapp med en gang det var laget en trapp som laget pianolyder. Hvem ville ikke ha prøvd ut det?

Et annet blogginnlegg  jeg kom over hos Thomas Skavhellen var om gameification av karaktersystemet kunne motivere studenter. Han skriver at dette systemet ville motivert studenter til å levere inn flere oppgaver og gjøre ulike handlinger som fører til at man får nok poeng.Ideen går ut på å bevege seg opp i «levels» eller nivåer. Hver level vil ha en belønning, det er jo ingen tvil om at belønning er en stor motivasjon for de fleste. Jeg vet jeg ville prøvd alt for å gjøre det bedre på skolen om jeg hadde gått opp i level/nivå for å gjøre det bra!

Gamification kan være både smart og spennende om man gjør det riktig. Og det kan være et svært godt hjelpemiddel til å oppnå ønsket effekt. Jeg tror vi kommer til å se mye av det fremover, og slik som Hans-Olav skriver : Gamification er årets hype ord.

Fortellertekniske virkemidler – Thomas Moen.

I dette innlegget skal vi ta for oss de fortellertekniske virkemidlene som befinner seg i blogging. Jeg har valgt å se nærmere på bloggen til Thomas Moen. Han er en foredragsholder, forfatter, og rådgiver. Han lever av å snakke, utvikle og lære mennesker om sosiale medier.

Foto: Eirik Urke

Det første jeg legger merke til er at Moen bruker flere fortellertekniske virkemidler for å oppnå ønskelig effekt. Innleggene hans er korte, men gir nok informasjon – ofte bestående av ulike videoklipp. Språket er enkelt, personlig og muntlig. Han bruker ofte  «jeg»  i innleggene sine. Han har store overskrifter, med en liten underoverskrift og ingressen står alltid med fet skrift, slik at leseren vier sin oppmerksomhet til ingressen. Han linker også til blogger og artikler, dette gir leseren mulighet til å sette seg inn i stoffet og får en viss forståelse av det han skriver om.

Bildebruk er et av de viktigste fortellertekniske virkemidlene. Dette vises godt i Thomas Moen sin blogg. Bilder har en effekt som gjør at teksten blir mer forståelig og i noen tilfeller – lettlest. Bilder er til for å skape interesse og gi en spennende opplevelse til leseren.

Som sagt, bruker han videoklipp hyppig. Det postes ofte «sofaprat» til You-Tube klipp. Moen er en foredragsholder og legger ofte ut forskjellige foredrag fra forskjellige mennesker. Videoklippene gir leseren en følelse av forståelighet. Det gir en sammenheng av det han skriver om, og det skaper selvfølgelig en annen stemning – enn hvis han hadde skrevet et langt innlegg.

Ser vi på bruken av retoriske virkemidler i bloggen, vil jeg si at etos vises mest. Etos vil si at han spiller mer på fornuft enn følelsene hos leseren. Vi ser at Moen ønsker å informere og tale til leserene sine på en troverdig måte. Han formidler informasjon av forskjellige tema som han viser kunnskap til. Moen skal også utgi en bok. Dette viser han kan det han snakker om. Men jeg vil også si at logos spiller inn i blogginnleggene hans. Logos handler om å argumentere logisk via tale. Setningene forklarer ulike synspunkter ved sosiale medier. Videoklippene er også med av bruken av logos, de gir oss informasjon. Patos vil si at du spiller på følelsene til leseren, dette er lite brukt i bloggen hans.

Innleggene avsluttes ofte med et spørsmål som er ment til leseren. Han vil ha kontakt med leserene og ha aktivitet på bloggen, dette er selvfølgelig noe de fleste vil ha. Han skriver også at han kan bidra med hjelp når det omhandler kommunikasjon i digitale medier, der han kan fungere som en rådgiver, produktutvikler og inspirator. Dette viser også at han vet hva han snakker om.

Thomas Moen benytter seg av de ulike fortellertekniske virkemidlene for å nå fram til leserene. De forskjellige funksjonene er med på å skape en litt mer spennende opplevelse hos leseren.Bloggen gir også et innblikk i sosiale medier, noe vi ser på første øyekast. Han viser god kunnskap ettersom han både jobber som foredragsholder, forfatter og rådgiver. Ettersom dette er en blogg med tema innenfor sosiale medier tror jeg de som interesserer seg for dette vil like denne bloggen. Når det gjelder andre som ikke har så stor interesse for det vil de mest sannsynligvis ikke. Men en ny leser har han herved fått. Takk Thomas!

Blir vi dummere av den ekstreme mediebruken?

Tor W.Andreassen jobber som professor i markedsføring ved Handelshøyskolen BI. Han har skrevet et interessant innlegg, der han trekker frem viktige poeng angående nye medier/teknologi og folks holdninger. Du kan lese inlegget hans her.

Et av temaene han velger å ta for seg er om vi blir dummere av den ekstreme mediebruken. Jeg har alltid tenkt at teknologi gjør oss smartere. Tilgangen til informasjon gjør at vi blir mer opplyste enn noen gang. Viktige tema som blir frembragt i det store mediehysteriet kan både ha god og dårlig innflytelse på oss. Folk flest har ikke noe til gode av å lese om kjendisenes hverdag, men å bli opplyst om forskjellige samfunnsproblemer og gi folk kunnskap om dette er viktig. I går kveld da jeg satt på Facebook ble jeg oppmerksom på en video som hadde blitt delt en del ganger av forskjellige personer. Jeg klarte ikke la være å klikke meg inn.En film på 30 min, som tar for seg verdens mest kriminelle mann, Joseph Kony. Har du hørt om han? I over 26 år har han kidnappet, og rekruttert barn til sin barnehær i Uganda og andre deler av Afrika. Etter å ha brukt en liten halvtime på å denne filmen, satt jeg igjen med mange tanker. Jeg delte filmen på min Facebook og oppfordret andre til å gjøre det samme. Etter en dag har hele 34 personer delt denne filmen. Dette viser at sosiale medier gir folk mer kunnskap og skaper engasjement.

 

Vi blir mer opplyste enn før, det er sikkert. Men alt for mye av det som står på nett må man ta med en klype salt. Kildekritikk er viktig, og høyst nødvendig for å kunne bli kritisk til hva man leser på nettet. Jo mer informasjon man finner på nettet , jo mer kritisk må man være. Vi blir servert en fasit på nettet, dette kan man konkludere med at man blir dummere av mediebruken vi har.

Vi lever i 2012 – et moderne samfunn. Et samfunn som er avhengig av teknologi. Teknologien kommer aldri til å forsvinne, den kommer til å utvikle seg. Dette gjør at vi må tilpasse oss.

Privat eller offentlig?

Bør det være sånn at det som publiseres for en lukket vennekrets skal betraktes som privat, eller er det bare rett og rimelig at den som søker oppmerksomhet for egne meninger også må være beredt på å få det? Hvor går grensen mellom det offentlige og det private?

I forbindelse med en demonstrasjon mot Israelske myndigheter skrev Eirik Junge Eliassen, prestestudent og redaktør for nettstedet og magasinet Virkelig, følgende på sin Facebook-profil : «Det er reservert et sted innerst i helvete for israelittisk lederskap». Utsagnet ble hentet av en journalist som stod på vedkommendes venneliste. Avisen iTromsø hadde i juni 2010 en sak som omhandlet dette utsagnet.

Eirik Junge Eliassen klaget saken til PFU om pressen kan viderpublisere informasjon fra en privat Facebook-profil. Utdrag fra dommen:

Klagen gjelder et oppslag i iTromsø der et innlegg på en lukket profil på Facebook ble gjengitt. Klageren mener avisen har opptrådt i strid med god presseskikk fordi innlegget ble gjengitt uten hans tillatelse. Klageren mener pressen ikke kan publisere innlegg fra områder der det kreves godkjenning for å få adgang. iTromsø anfører at det er snakk om en kjent person i Tromsø og at han har 2.700 venner på sin lukkede profil. Blant dem også flere journalister. Avisen mener det kan sammenlignes med å stille seg opp på torget i Tromsø og rope ut ytringen… … Utvalget mener iTromsø var i sin fulle rett til å viderebringe klagerens politiske utsagn om statens Israels ledelse. Ytringen hadde aktuell interesse og klageren fikk selv anledning til å kommentere utsagnet. Slik utvalget ser det, må han tåle at iTromsø viderebrakte hans synspunkter, selv om han selv fjernet dem fra sitt nettområde etter kort tid. Dom: iTromsø har ikke brutt god presseskikk

Slik jeg ser det, bør man være forsiktig på at det vi skriver kan nå ut til offentligheten. Spesielt offentlige personer bør tenke seg godt om før de trår til med en personlig kommentar som kan få folk til å reagere. PFU sin konklusjon på Eliassen-saken var at iTromsø ikke hadde brutt god presseskikk, dette er fordi Eirik Junge Eliassen er en kjent person i Tromsø. Da pressen prøvde å få tak i Eliassen for å gjør rede for hans syn på PFU – dommen, hadde han ikke tid å snakke med dem. Han viste til en presseuttalelse på virkelig.no. Der skriver han blant annet:

«Jeg er ikke spesielt fornøyd med konklusjonen, men synes debatten rundt saken i PFU var spennende og god. Jeg er ikke personlig fornærmet i saken, og fikk den luftet i PFU i håp om en prinsippkonklusjon som veiviser for oss i media for fremtiden. Den kom ikke, og jeg tar PFUs konklusjon til etterretning. I prinsippet vil det si at fra denne dagen finnes intet privat rom på internett, og begrenser vårt private spillerom i vår digitale hverdag.»

Foto: John Strandmo(Foto : John Strandmo)

Facebook kan være en offentlig kilde hvis man ikke bruker de riktige sikkerhetsinnstillingene. Dersom man ikke ønsker at det man skriver skal være tilgjengelig for folket, bruker man disse. Dette hadde Eirik tydeligvis gjort. Men som sagt (og skrevet), hadde Eirik journalister på vennelista si.

En annen sak som stod på Dagbladet 2.februar 2012 var at en kommunestyrerepresentant for Senterpartiet i Jølster hadde uttrykket seg på Facebook.«Det hadde vore veldig fint om nokon kunne plante et par skudd i denne brødløken. Utvisning i frå Norge for all fremtid kan også vere eir alternativ», skrev kommunestyrerepresentant Per Inge Indrebø i Jølster Senterparti på Facebook. Generalsekretær i Senterpartiet, Knut M. Olsen , opplyser at retningslinjene går ut på at det er viktig å oppføre seg på samme måte via sosiale medier som du ville gjort ansikt til ansikt med personer, og at partiets beste alltid skal vær i bakhodet når du publiserer noe.

Det er viktig å tenke på det Olsen sa, man må kunne oppføre seg slik man ville gjort i offentligheten. Skriver man noe på Facebook – tenk om du ville sagt det høyt for en folkemasse. Hvor grensen går mellom det offentlige og det private er vanskelig å si når det gjelder dagens samfunn. Vi lever i et digitalt samfunn der hvem som helst kan uttrykke sine meninger. Det finnes mangfoldige eksempler på personer som har uttalt seg på Facebook, som har kjent konsekvensene av det.

Facebook er stedet der det private blir offentlig

Merket med , ,

Oppgave 2 – Internett nå og fremover

Da jeg gikk på barneskolen husker jeg veldig godt en oppgave vi fikk. Vi skulle tegne hvordan år 2000 og fremover skulle bli. Læreren vår på 40 hadde fått samme oppgave da hun gikk på barneskolen. Hun forklarte at de tegnet roboter,… alt var elektronisk i hennes og resten av klassen sine øyne. Jeg tegnet en datamaskin. En maskin som var diger. Ja, vi hadde datamaskiner hjemme på den tiden, og de var svære som murstein. Men denne maskinen som jeg tegnet var så diger at alt kunne få plass. Hele verden skulle få plass i den maskinen. Slik kan vi faktisk se at det har blitt – hele verden får plass i en datamaskin. Det er morsomt å tenke på at både det jeg og læreren min tenkte om år 2000 ++ har blitt til virkelighet. Revolusjonen innenfor teknologi har vært (og er) enorm.

Internett revolusjonen begynte på 1990 tallet. Da World Wide Web (WWW) ble oppfunnet i 1991 fikk nettet en økning i trafikk og utbredelse. Innen utgangen av 2010 hadde antallet nettbrukere økt til 2,08 milliarder.

For hver gjennomsnittlig nordmann kan jeg tenke meg at de fleste er på internett mer enn en gang til dagen. Nettaviser, blogger, musikk, spill, youtube og twitter er bare noe veldig lite av det som finnes på internett. Ikke minst, facebook og google. Disse to populære tjenestene utvikler seg til å bli «sentrum» av internett.

Internett er en revolusjonerende oppfinnelse. Det startet i grunn og bunn på universiteter. Dette ble spredt til å bli en verdensomfattende del av vårt daglidagse liv. Internett gir oss informasjon. Den skaper trygghet, men kan også skape konflikter. Vårt såkalte «privatliv» kan lett plukkes opp på internett, og det er lite å si på privat liv i internettsamfunnet. Men tryggheten av å vite at vi kan lese hva som skjer rundt om i verden, er bare et klikk unna. Vi lever ikke lenger i en liten boble med den lokale avisen. Nå blir alt oppdatert over hele verden, 24 timer i døgnet.

Lawrence Lessing skriver mye om Cyberspace i Code.02. Vi kan definere Cyberspace som en verden av sammenkoblede datasystemer. Noe som kan vises ved at du sender og laster ned filer på nettet og at man møter andre mennesker på nettet. I dagens samfunn bruker vi mer tid i Cyberspace enn hva den eldre generasjonen gjør.

Som barn var vi sosiale på en helt annen måte. Vi visste knapt hva internett var. Nå sitter barna foran en dataskjerm og er sosiale på internett. Er dette en fremtid vi vil ha? En fremtid som tilsier å være sosial foran en dataskjerm?

En ting er sikkert – internett er kommet for å bli.